Filadelfiakirken Oslo

Simen Trannum taler i advent – ventetid – om hva vi egentlig venter på. Han utfordrer vår tids kobling mellom rikdom/suksess og lykke, og repeterer tre forvalter-perspektiver: Alt vi har er mottatt; penger brukes til å tjene mennesker (ikke omvendt); makt løfter, ikke trykker ned. «Der skatten din er, der vil hjertet ditt være» leder til fortellingen om Sakkeus: Jesus kaller ved navn, kommer hjem til ham, og kjærligheten skaper omvendelse og raushet (halvparten til de fattige, firedobbelt tilbake). Tro er gave, ikke prestasjon. Jesus vil inn – og han lar oss ikke forbli like; etterfølgelse sprer «velduft» i omgivelsene (eksempler fra rus, influenser, kall). Invitasjon: ta imot nåde, la hjertet formes og forvalt livet til andres beste.

Juleevangeliet begynner ikke med «et barn er født i Betlehem». Det begynner med en hel masse folk som venter. En av dem het Simeon. Han lærer oss at vi alle venter på noe, men at troende kan vente med forventning.

Mathias Lofthus Berntsen, predikant ved Filadelfiakirken i Oslo, deler innsikter om menneskelig svakhet og Guds nåde. Han underbygger hvordan Guds kraft blir tydelig i våre svakeste stunder, med eksempler fra Moses og Paulus. Mathias oppfordrer til å omfavne svakhet som en mulighet for Guds nærvær, fremfor å strebe etter perfeksjon. Gjennom historien om leirkrukker viser han hvordan sprekkene i livet vårt kan slippe inn lys, minner om at Guds nåde er alt vi trenger.

Andreas Hegertun avslutter forvaltningsserien med «arbeid». Menneskelivet er både kort (her og nå) og uendelig (evigheten) – derfor arbeider en kristen forvalter med to ting: ansvar og begrensning. Arbeid er grunnleggende godt (skapelsen) og en del av ett helhetlig liv med Gud (inkarnasjonen) – ikke en «uåndelig» sone. Vi ærer Gud ved å gjøre skikkelig arbeid og leve synlig godt for andre (Paulus: «den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise» – samtidig gir vi til dem som ikke kan). Begrensning handler om å sortere kjærlighetene (Augustin): søk først Guds rike, ikke bygg identitet kun på jobb. Når håpet og verdien vår hviler i Gud, kan vi arbeide bedre, friere – og la resten falle på plass.

Egil Lund Svartdahl fortsetter serien om forvaltning med fokus på skaperverket. Åpningshistorien om forretningsmannen som ga «eierens» overskudd setter tonen: Vi er ikke eiere – vi er forvaltere. Menneskets oppdrag er å «dyrke og passe» – ikke bare bruke, men beskytte. Egil kobler dette til vår tid: klimakrise, ansvar, og fristelsen til fornektelse/fortrengning. Hvorfor forvalte? Tilbedelse (alt er Guds), nestekjærlighet (rettferdighet), og håp om nyskapelse. Hvordan? Takknemlighet, nøysomhet («nok-somhet»), rettferdighet. Til slutt: underet med brødene er også et fordelingsunder – Gud velsigner det vi deler. Forvalterskap er praktisk kjærlighet til Gud, mennesker og jorda.

Daniel Egeli utforsker forvaltning av penger med en tankevekkende tilnærming. Han utfordrer lytterne til å se seg selv som forvaltere, ikke eiere. Gjennom lignelsen om talentene understreker han viktigheten av å bruke det vi har til Guds ære. Han diskuterer hvordan penger kan både berike og begrense oss, og oppfordrer til glædelig givertjeneste. Med eksempler som den fattige enken og gutten med matpakken, viser han hvordan små gaver kan få stor betydning i Guds hender.

Siri Novak Øen, forkynner og engasjert i arbeid for trosfrihet, deler sine erfaringer fra Stefanusalliansen. Hun utforsker saligprisningen om de som forfølges for rettferdighet, og deler gripende vitnesbyrd fra nordkoreanske flyktninger. Siri skiller mellom ytre og indre forfølgelse, samt hvordan Den hellige ånd kan rense hjertet. Hun reflekterer også over betydningen av rettferdighet som relasjon med Gud, og minner oss om at prøvelser kan forme troen som gull i ild.

Andreas Hegertun knytter kjærlighet og sorg tett sammen – to planter i samme jord. På Allehelgen gir han to “umulige” utfordringer: aksepter vår dødelighet og våg å tro på udødelighet. Vi øver hjertet (ars moriendi): legg merke til hva som vokser i deg – stolthet, bitterhet… eller takknemlighet. Håpet vårt er fundert i Jesu oppstandelse (Maria ved graven), fullstendig (ny himmel og ny jord, kroppens oppstandelse) og fungerende her og nå: det gir lavere skuldre, mer rettferdighet, tilgivelse og kjærlighet i praksis. Vi faller ikke i tomhet, men i Guds hender. Nattverden blir en liten forsmak på festen som kommer – der Gud gjør alle ting nye og tørker hver tåre.

Egil Lund Svartdahl tar for seg den sjuende saligprisningen: «Salige er de som skaper fred.» I en verden full av krig minner han om at Guds fred (shalom) er mer enn fravær av konflikt – det er helhet, harmoni og legedom. Å være fredsskaper er aktivt: møte sår, sinne og bitterhet før de blir gift; våge sannhet og rettferdighet, ikke konfliktskyhet. Fienden sår splittelse, men Jesus – Fredsfyrsten – betalte fredsprisen på korset. Korset er et fredssymbol: Gud forsonet verden med seg, og kaller oss til forsoning med hverandre. Når våre sår blir rene, kan andre finne legedom i dem. «Salige er de som skaper fred – de skal kalles Guds barn.»

Vetle Jarandsen peker på at tro er "på vei tilbake" – flere melder seg inn i kirken og kjøper Bibelen – men bak tallene står enkeltmennesker som søker mening. Dagens saligprisning: «Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud.» Jesus flytter renhet fra ytre ritualer til indre forvandling: hjertet renses av nåde, og vi lever ærlig, udelt og helhjertet. Dåp blir et ytre tegn på en indre bestemmelse. Fra Eden til Åpenbaringen tegnes håpet: en dag skal vi se Gud fullt ut; her og nå ser vi glimt når vi bekjenner, tilgir, viser barmhjertighet og lever som lys og salt. Bønn: «Gud, skap i meg et rent hjerte.»