Innvandring og Mediedebatt i Norge

I Norge flommer oljefondspengebruken, og mye av penga bruker vi på innvandrere fra islamske land, hevder Kjell Erik Eilertsen, førstekandidat for Industri- og Næringspartiet (INP) i Akershus i dagens utgave av podkasten NESS.

Eilertsen var en av dem som stod bak Finansavisens innvandringsregnskap i 2013, basert på regnestykker og modeller fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Nå har han oppdater regnskapet og går igjennom dette i dagens podkast. Eilertsen anslår at den totale prislappen for muslimsk innvandring beløper seg til svimlende minst 2260 milliarder kroner.

For å sette dette i perspektiv: I det reviderte nasjonalbudsjettet for 2025, som ble lagt frem i torsdag, planlegger regjeringen å bruke 542,4 milliarder kroner fra oljefondet, tilsvarende 2,7 % av fondets verdi.

Dette er en økning på 82,3 milliarder fra det opprinnelige budsjettet på 460,1 milliarder, som igjen var en økning på 50,3 milliarder fra 2024s 409,8 milliarder. Eilertsens estimat på 2000 milliarder er dermed mer enn fire ganger så stort som årets oljepengebruk – en regning som, om han har rett, truer med å tømme nasjonens sparegris lenge før neste generasjon rekker å arve den.

Eilertsens regnestykke, som bygger på hans arbeid i Finansavisen i 2013, er like dristig som det er omstridt.

Dengang anslo han (og Ole Asbjørn Ness og Sven Christian Stenvaag) en nettokostnad på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer, justert til 8 millioner i dagens kroner. For innvandrere fra islamske land øker han tallet til 10 millioner.

Eilertsen insisterer på at dette er et forsiktig anslag. Hvorfor? Fordi SSB, som hans beregninger hviler på, forutsetter at annen generasjon innvandrere integreres perfekt og konsumerer offentlige tjenester på linje med Ola Nordmann.

Eilertsen fnyser av dette. Han viser til at annen generasjon innvandrere fortsatt jobber mindre enn majoritetsbefolkningen, og han peker også på økte kostnader til politi, sosialhjelp, tolketjenester, barnevern og skoler – i Oslo øst brukes det dobbelt så mye per elev som i vest, mye på grunn av språk og sosiale utfordringer, hevder han.

Med en sivilingeniørs presisjon og en polemikers glød hamrer Eilertsen inn sitt poeng: Norsk innvandringspolitikk er en øvelse i godhjertet naivitet, en «popøs snillisme» som ofrer konsekvens for intensjon.

Han trekker frem Sveriges kaos – daglige skytinger, ukentlige granatangrep – som et varsku om hva som venter dersom Norge ikke strammer inn. «Vi må føre en konsekvensbasert politikk,» proklamerer han, og INPs forslag om null flyktningmottak i kommuner som Bærum og strengere integreringskrav er hans resept.

Men Eilertsen er ikke uten sine kritikere, og de er mange. Hans tall anklages for å være selektive, hans retorikk for å være splittende. Hans fortid hjelper ikke: I 2014 vakte han harme med sleivspark på sosiale medier om somaliere, pakistanere og arabere, noe som førte til en 12-måneders suspensjon fra INP i 2024, opphevet på teknikaliteter. Likevel hevder han å stå støtt, som en mann som har sett regnearkets sannhet og betalt prisen for å si den høyt.

INP, med 9100 medlemmer og opptil 15 % oppslutning i enkelte kommuner i 2023, sikter mot sperregrensen i 2025. Eilertsen, også en skarp kritiker av norsk energipolitikk, er partiets spydspiss i Akershus. Hans opptreden i Ness, tilgjengelig på Spotify, YouTube og X, har allerede tent gnister i valgkampen.

Om hans 2000-milliarders regning er en profeti eller en provokasjon, vil velgerne avgjøre. Men én ting er sikkert: I en nasjon som snart må velge mellom oljepenger og fremtidig velferd, har Eilertsen sørget for at debatten ikke kan oversees.