Iran og atomvåpen: Trusselen og geopolitisk usikkerhet

I en fersk podkast der Høyres Mahmoud Farahmand og Helge Lurås gjester NESS, blir Israels luftdominans og Irans manglende evne til å svare på israelske angrep grundig diskutert.

Farahmand beskriver angrepet som «ganske omfattende» og peker på ødeleggelsen av både materiell og nøkkelpersonell, inkludert topplederen i Revolusjonsgarden og rådgivere til Irans øverste leder, Khamenei.

Farahmand påpeker hvordan Israel nå har en nesten ubegrenset evne til å gjennomføre luftangrep uten å møte betydelig motstand.

– Det var vel 200 israelske fly som var med i natt og ingen ble skutt ned, sier Farahmand. – Det virker som om Israel har operert mer eller mindre fritt.

Farahmand understreker etterretningen bak operasjonen: «Fem er drept i sine egne hjem. Det krever svært god etterretningsdata. Noen sitter tett på og informerer israelerne direkte eller indirekte,» sier han og antyder at intern misnøye og maktkamper i Iran muliggjør rekruttering av kilder til Mossad

Lurås spør hvordan Israel klarer å operere så effektivt i Iran. Farahmand peker på misnøye blant befolkningen, streiker blant lastebilsjåfører og samarbeid fra minoritetsgrupper ved grensene. «Mossad har angivelig satt opp droneproduksjonslokaler i Iran. Det krever samarbeid fra vanlige folk, som havnearbeidere og grensevakter,» sier han.

Irans svake responsmuligheter
Begge gjestene er enige om at Iran står overfor et strategisk dilemma. Farahmand påpeker at Irans proksistyrker, som Hezbollah og Hamas, er svekket. «Hezbollah sier de ikke vil hjelpe Iran, og Iran fordømmer dem for å svikte,» sier Ness.

Farahmand og Lurås er enige om at Iran har få alternativer for å svare på de israelske angrepene. Iran har utviklet ballistiske raketter og andre former for militær teknologi, men disse har vist seg å være lite effektive i å nå mål i Israel.

— De sendte flere hundre raketter mot Israel, men de traff ingenting. Dette viser at deres rakettkapasitet er utilstrekkelig, sier Farahmand med henvisning til fjorårets iranske gjengjeldelse mot Israel.

Farahmand advarer om at Iran kan ty til «lavskala plaging» av jødiske og israelske mål i Vesten, men både han og Lurås anser massiv direkte militær respons som usannsynlig.

«Iran vil ikke eksponere hvor svake de er,» sier Lurås.

Farahmand er enig i at Irans alternativer er svært begrenset. Han påpeker at Iran har lite å vinne på å angripe USA eller andre regionale makter. Angrep på amerikanske baser eller oljeanlegg i Gulf-regionen vil trolig føre til ytterligere isolasjon og ikke gi Iran noen fordeler.

På spørsmål om varighet anslår begge at angrepene fra Israel vil fortsette i to til tre uker.

For Gaza spår de ingen snarlig løsning. «Det er et innrikspolitisk spørsmål i Israel,» sier Lurås om hvor lenge krigen der vil fortsetter. Farahmand håper på en raskere forsoning, men understreker behovet for å returnere gislene.

Norsk kritikk av Israel
Ness utfordrer Norges holdning, representert ved utenriksminister Espen Barth Eide, som han mener fremstår som vennlig mot Iran. Farahmand kaller det «naivt 90-tallsdiplomati» og mener Iran kun forstår maktbruk.

Lurås ser kritikken som delvis innrikspolitisk posisjonering, men understreker at Norges holdning har liten innvirkning på Midtøsten-konflikten.

Sammendrag

Samtalen avslører at Israel, med sin overlegne luftmakt og etterretningskapabiliteter, har oppnådd full kontroll i luften, og at Iran står maktesløst i møte med dette. De få alternativene Iran har for å svare på Israels angrep virker utilstrekkelige og risikable.

De militære og strategiske alternativene for Iran ekstremt begrenset. Israels luftdominans har gitt dem en dominerende posisjon, og Irans forsøk på å utfordre dette har vist seg å være ineffektive.